Hesten gjør ikke forskjell på folk

Tenk på ordet travlag. Hva ser du for deg? Garantert ikke det du her skal få lese.

Tekst: Hans Kristian Lahus // Foto: Ulefoss Kameraklubb

Klapringen av hestehover kommer nærmere. Lyden blir høyere, og rundt svingen kommer en mørkebrun hest i majestetisk trav mot oss.

– Proooo!

Tommy Espeland (43) drar forsiktig, men bestemt, i tømmene. Hesten slakker farten, og rusler rolig mot fotografene. Vi er på Dagsrud. Mest kjent for asylmottak og hjorteoppdrett. Men midt inne på området ligger det en gammel gård. Låven er langt fra ny, men det lyser i alle rom. Hestebåsene ligger tett inne i den litt slitte rødmalte bygningen. Her holder Lunde Travlag hus. Tommy går forsiktig ut av sulkyen, altså vognen som henger bak hesten. Hans samboer, Kristin Kaste Lona (42) tar tak i hodelaget på hesten, og geleider den inn i låven.

Flytter klasserommet til stallen

Der venter stallgutten (18), som overtar. Stallgutten er elev på Søve videregående skole, der han går på linjen som heter «Hest og hovslager». Nå har han praksis i stallen hos Kristin og Tommy. Gutten har godt håndlag med hesten. Effektivt tar han av seler, tømmer og sulkyen, før han leder hesten inn i stallen. Der inne venter en ivrig jente, som straks går i gang med å børste det store dyret. Jenta går på Holla 10-årige skole. Hun har følge av Marit Augustinussen. Marit er lærer på skolen, og følger opp elever som har behov for spesiell tilrettelegging.

(Vi har valgt å utelate navnene til de to skoleelevene i denne artikkelen).

Men hvorfor er dere her i stallen på Dagsrud?
– Alle barn i Norge har rett til å gå på skole. Men alle barn passer ikke inn i et klasserom, sier Marit.

Skolen har derfor inngått en avtale med Lunde Travlag om at elever kan komme til Dagsrud, og være med på stell av hestene her.

Marit forteller.
– Barna som er med hit har ekstra behov for å føle mestring. Skolehverdagen og klasserommet er ikke en arena der alle like lett får den følelsen. Men her i stallen ligger det godt til rette for å utvikle seg på mange måter. Flere av de elevene som blir med hit har lettere for å bli trygg på dyr enn på mennesker. De starter gjerne med veldig enkle oppgaver som å feie gulvet. Så går de videre til å gi hestene mat, før de etter hvert våger seg til å børste hestene forsiktig, og hjelpe til med å ta på seletøy og gjøre dem klare for riding eller kjøring. Etter noen uker våger de seg opp på hesteryggen selv, og innen de er ferdige med oppholdet i stallen, så har de utviklet seg stort som mennesker, forklarer Marit.

Ikke en krone i lønn

Hun kan ikke få understreket nok hvor viktig dette er for barn og ungdom som kanskje har fått en litt vanskelig start i livet.

– Dette er sosialt utviklende, og danner grunnlaget for i neste omgang å fungere i skolens ordinære læresituasjoner. Det gir også hjelp til å bli inkludert i skolegården og i samfunnet forøvrig.

Kristin og Tommy er bærebjelkene i stallen og i Lunde Travlag. Det er de to som tar imot elever fra både Holla og Søve, og gir dem trygghet, tillit og utfordringer. Alt på frivillig basis, og uten å få betalt for det.

– Kristin og Tommy er fenomenale. At travlaget åpner stall og hjerterom på denne måten er helt fantastisk. De utgjør en større forskjell enn de aner, skryter Marit.

Valgte hest foran bunad

Kristin er hestejenta fra Lunde som har levd med de firbente vennene hele livet. Hun startet på ridekurs allerede i 8-års alderen, og ønsket seg hest istedenfor bunad til konfirmasjonen. Det fikk hun, og sammen med lillesøster Ingunn eide de to jentene sin egen islandshest. Etter å ha vokst opp med ridehester, ble hun gjennom travmiljøet i Bø mer og mer interessert i å flytte ned fra hesteryggen og over i sulkyen.

Under et travstevne på Jarlsberg travbane møtte hun Tommy, som på den tiden arbeidet for Eirik Høitomt, Norges mestvinnende travkusk de siste tyve årene. Kristin og Tommy forelsket seg umiddelbart, og allerede et halvt år etter deres første møte ble Kristin gravid. Paret flyttet sammen på Ulefoss, der de kjøpte huset etter Kristins besteforeldre – et hus den lille familien på tre fremdeles bor i. Gutten deres, Emiil, har nå blitt åtte år.

Vi sitter inne på spiserommet i stallen. Kristin og Tommy er åpne på at veien frem til i dag langt fra har vært uproblematisk. Tommy tar en pappkopp ned fra hyllen, fyller den med varm kaffe direkte fra trakteren, og setter seg ned.
– Du vet, livet mitt har ikke bare vært enkelt, begynner han.

Barnehjem og rusmisbruk

Tommy forteller at det hele startet i barndomsbyen hans, Kristiansand. Den lille gutten var vill etter hester. Allerede som 7-åring fikk han ansvaret for sin første hest. Som tenåring var han aktiv i sprangryttermiljøet, og ble Sørlandsmester i aldersbestemte klasser hele tre ganger. Som 15-åring

At travlaget åpner stall og hjerterom på denne måten er helt fantastisk

MARIT AUGUSTINUSSEN

ble han en del av miljøet til Eirik Høitomt, som da hadde stall på Sørlandets travpark. Det var på denne tiden problemene for alvor startet. Tommy ble plassert på barnehjem året før han fylte 16. Den hestegale gutten rømte stadig fra institusjonen, og som regel fant barnehjemsansatte han i stallen. Han hadde stukket av for å være sammen med hestene han var så glad i.

– Da jeg ble myndig som 18-åring eskalerte problemene skikkelig. Jeg ble trukket inn mot Oslo, og rusproblemene vokste over hodet på meg. I gode perioder var jeg i stallen, men mer og mer av tiden ble brukt i et stadig tyngre kriminelt miljø. Etter hvert klarte jeg ikke skille mellom rett og galt, og jeg var inn og ut av fengsel. Vinningskriminalitet, narkotika, torpedovirksomhet. Det var heftig, forteller Tommy.

Han snakker med klar og tydelig stemme. Legger ikke skjul på noe. Han var en hardbarka kriminell, for å bruke hans egne ord.
– Da jeg møtte Kristin hadde jeg overlevd åtte overdoser med heroin. Det var helt på håret at det gikk bra.

Men Kristin fikk meg på rett vei, vi ble foreldre, og det var en ny start for meg, sier Tommy.
Men problemene var ikke over.

– Jeg sprakk noen ganger de første årene av forholdet vårt, erkjenner Tommy.

Kristin lytter mens Tommy snakker. Livet med en rusmisbruker er aller verst for dem som står nærmest. Utallige ganger tenkte hun at nå får det være nok, men kjærligheten og lille Emiil holdt dem sammen – på et vis.

– Ja, vi må vel kunne si at vi var av og på. Men det var likevel liksom alltid oss. Terrenget var komplisert, men vi navigerte gjennom det, sier Kristin.

Rusfri i fem år

Vendepunktet kom i 2015. Da la Tommy seg inn på Origosenteret, et rehabiliteringssenter for mennesker med rusavhengighet, drevet av Kirkens Bymisjon.
– Jeg var innlagt i 14 måneder, forteller Tommy.

Han har vært rusfri siden. Det takker han familien for.

– Jeg er så heldig at jeg har to sønner. To nydelige gutter. Uten dem, så…

Tommy lar ordene henge i luften. Hans andre sønn er fra et tidligere forhold.

Om jeg bare kan hjelpe én eneste å slippe unna det jeg selv har opplevd, så er det verdt det

TOMMY ESPELAND

Det går aldri lenge mellom hver gang Tommy kommer tilbake til hestene når han snakker. I et kronglete liv har hestene vært den røde tråden. En vei ut av rusen i perioder der det nesten har gått galt.

Og det er denne kombinasjonen – Tommys bakgrunn og hestenes betydning – som gir han engasjementet til å jobbe med barn og ungdom som nødvendigvis ikke har fått en A4-start på livet, og som ikke finner sin naturlige plass i samfunnets tradisjonelle rammer på skole og andre steder.

– Om jeg bare kan hjelpe én eneste å slippe unna det jeg selv har opplevd, så er det verdt det, sier Tommy, og ser opp.

Det uvanlige samarbeidet

Lunde Travlag, eller Lunde Travselskap, som er det formelle navnet, er et av landets eldste. Vi må faktisk helt tilbake til 1880 for å finne stiftelsesdatoen. Det er et aktivt travlag med rundt 55 medlemmer. Travlaget har i flere år hatt tradisjon for å ta samfunnsansvar, og tilrettelegge for at stadig nye brukere får bli kjent med hestene.

I 2015 inngikk travlaget et samarbeid med UDI. Samarbeidet innebærer at travlaget tar imot asylsøkere som bor på nabotomten på Dagsrud. Beboerne deltar på ukentlige aktiviteter i stallen. Dette er mennesker som kommer til Norge fra krig, forfølgelse og med andre grunner for å flykte fra landet de bor i. Primært er aktivitetstilbudet til barn og ungdom, men også voksne er velkomne.

Kristin er i dag leder i travlaget, og sammen med travlagets bærebjelke, Anette Knutsen (36), er hun den som koordinerer UDI-prosjektet.
– Her jobber vi sammen om stell, måking, børsting av hestene, og selvsagt ridning og kjøring. Vi arrangerer også turer til Klosterskogen, og gir opplevelser og inspirasjon i en for mange krevende hverdag, forteller hun, og trekker spesielt frem avslutningen før jul.

– Da hadde vi grøtfest i stallen. Fra mottaket kom det 40 personer, smiler hun.

Ny oppstart

Avtalen mellom Nome kommune og UDI gikk ut ved nyttår for et halvt år siden. Tidligere i vår fikk kommunen gladmeldingen om at Nome statlige mottak fikk fornyet avtalen for ti nye år, og de første beboerne flytter inn etter sommeren. Ingen jublet høyere enn Kristin og Tommy for akkurat den beskjeden. Nå ser de begge frem til å ta imot nye barn og ungdommer i stallen, og bidra til å gi dem en lettere inngang til det norske samfunnet.
– Vi er klare, lover de de to ildsjelene i Lunde Travlag.

Sparebankstiftelsen har lenge sett verdien av arbeidet som Kristin, Tommy og de andre frivillige i travlaget legger ned, og ga i 2017 en gave som ble brukt til å kjøpe inn ny hestehenger. Travlaget var også en av organisasjonene som fikk hjelp fra Stiftelsen sitt Coronafond tidligere i vår.

Nå på forsommeren ga Stiftelsen en velkomstgave til asylmottaket på 300.000 kroner. Disse midlene er øremerket nye lekeapparater for barn.

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email

Ved å fortsette å bruke dette nettstedet, samtykker du i bruken av informasjonskapsler i samsvar med vår personvernerklæring & cookie policy.