Det umulige ble mulig

Nå blir det snøgaranti i Nome. På Sagamoen skal det neste vinter produseres kunstig snø. Og det på rekordtid. Alt takket være en telemarksbunad.

Tekst: Hans Kristian Lahus // Foto: Renate Madsen

– Her er de, jubler Terje Mognes (57), formann i langrennsgruppa i Skade. Bak han står fire enorme kanoner klare. Disse vidundermaskinene gjør vann om til snø. I enorme mengder. – Disse kanonene produserer 5000 kubikk snø på 36 timer. Det betyr at vi på tre dager kan lage en 40 centimeter tykk såle på 2,2 kilometer i lysløypa her oppe, forteller Terje entusiastisk.

Sprengte pengebingen

Det unike snøproduksjonsanlegget er det eneste i sitt slag i Telemark. Lignende anlegg finnes kun på skimetropoler som Holmenkollen, Lillehammer og Beitostølen. Anlegget er et resultat av den største enkeltgaven som er gitt

Det manglet ikke på advarsler, men det ga meg bare mer motivasjon

TERJE MOGNES

i Sparebankstiftelsens historie. Hele 5,4 millioner kroner ble gitt til langrennsgruppa under gaveutdelingen i 2020. Alt i alt koster anlegget drøyt 6,6 millioner kroner. Skade langrenn får én million kroner i tippemidler, og bidrar med de resterende 250.000 kronene fra klubbkassa. Hvordan anlegget fungerer i praksis, hvor en henter vannet fra, og hvem som skal drifte alt dette – det skal vi komme tilbake til. Men aller først en aldri så liten fun fact. Dette anlegget hadde ikke stått her hadde det ikke vært for en dame i telemarksbunad.

Bunaden som lokket

Vi skal nemlig tilbake til 17. mai år 2000. I Oslo. Terje sin hjemby. Det var her han ble født, og det var her han vokste opp. Midt i byen. Og det var ikke langrenn som var idretten hans. Det var fotball. I selveste Vålerenga. Elektroingeniør-studier tok han senere til Gjøvik, der han ble en del av byens volleyballag som spilte så høyt oppe som på nivå 2 i Norge. Etter endt studietid flyttet han tilbake til hovedstaden, og fikk jobb i databransjen. I 1999 startet han sitt eget selskap, som han fremdeles arbeider i. Så til 17. mai år 2000. I finstasen på nasjonaldagen unnet Terje og en god kamerat seg en middag ute på en av byens mange restauranter. Tilfeldigvis ble de sittende ved siden av en feststemt gjeng telemarkinger. Blant dem en jente i bunad. – Jeg ble helt solgt da jeg så henne i den telemarksbunaden, forteller Terje, og ler godt. Jenta var Trude Halvorsen fra Lunde. Hun studerte da til vernepleier i Oslo. Og lang historie kort – Trude og Terje ble raskt et par, og flyttet sammen i tigerstaden.

Gårdsbruk på Hanto

Men som Lundeheringer flest, så ville Trude tilbake til hjemstedet. Og Terje var ikke vond å be. Som IT-konsulent reiste han uansett rundt i hele landet, så det spilte ingen rolle hvor han bodde. De to ble raskt til fire. – Barna ble laget i Oslo, født i Skien, og vokste opp i Lunde, ler Terje. I 2002 kjøpte den nyetablerte familien gård på Hanto, og Terje ble på kort tid en aktiv del av Nomesamfunnet. Og det var spesielt i idrettslaget han engasjerte seg. Barna Sverre Alexander og Per Nicolay var begge ivrige langrennsløpere. Og foreldrene fulgte opp. På trening og konkurranser.

 – Det var jo først da vi oppdaget hvor lite snøsikkert Lunde egentlig var. Det hendte ofte at vi måtte kjøre helt til Høydalsmo for å trene. I lengden går jo ikke det. Barna satt mer i bilsetet enn de gikk på ski, forteller Terje. Det var på disse kjøreturene de første tankene om snøproduksjonsanlegg meldte seg.

Vi må lage snøen selv

– Det er jo ikke akkurat meldt mer snø i årene som kommer, så i skigruppa innså vi at dersom vi skal drive skiklubb i Nome, så må noe gjøres, forklarer Terje. Sammen med Merete Schie Bjerva, som da var leder i langrennsgruppa, tok de initiativ til å starte på prosjektet med å skaffe Nome et anlegg som kunne lage kunstig snø. Skade langrenn tenkte at de måtte dele opp prosjektet i flere etapper over flere år. Et snøproduksjonsanlegg er en enorm investering, som krever både mye kapital, og setter store krav til prosjektering og prosjektledelse. Søknader på beløp mellom en og tre millioner kroner ble i flere omganger og over flere år sendt til Stiftelsen. Hvert år med de samme bokstavene i retur. «Din søknad er dessverre ikke innvilget».

- Nå kjører jeg på

Våren 2020, etter nok et avslag høsten i forveien, var langrennsgruppa i ferd med å gi opp. Men Terje ville det annerledes. Samtidig slo coronapandemien inn over landet. Terje sitt IT-selskap merket som de fleste andre pandemien på kroppen, og permitterte samtlige ansatte 50 prosent. Ledergruppen, med Terje i spissen, ville ta sin del av støyten. Så de permitterte seg selv også. Med en litt mindre travel hverdag fikk Terje tiden han behøvde. – Jeg tenkte at det er nå eller aldri. Nå går jeg «all in». Det får bære eller briste. Terje kastet alle tidligere søknader i søpla. Startet helt på nytt. Og nå var det ikke snakk om å dele opp prosjektet over flere år, og i flere etapper. – Nå søker jeg om hele summen! Det manglet ikke på advarsler. Folk sa: «Terje, dette er bare tull, du kaster bort tiden din». – Men det ga meg bare mer motivasjon, smiler Terje. – Jeg bestemte meg. Dette skulle jeg få til. De neste månedene prosjekterte Terje et komplett anlegg ned til minste mutter. Og han nøyde seg ikke med det nest beste. – Jeg så etter det råeste som fantes på markedet. Kravet til leverandørene var at anlegget måtte produsere nok snø til at vi kunne lage hele løypa på tre dager. Det er ofte det vi har til rådighet før været veksler igjen i Nome, forteller han. Da søknaden ble levert til Stiftelsen høsten 2020 hadde Terje skrevet hele søknaden selv. Fra A til Å.

Umulig eller mulig?

Daglig leder i Stiftelsen, Guri Ramtoft, roser Terje for pågangsmotet. – La dette være et eksempel til etterfølgelse for alle som søker om midler fra Stiftelsen. Vi har ikke anledning til å imøtekomme alle. Men ikke gi opp! Og snakk med oss. Terje hadde flere møter med både styret og meg før han leverte den endelige søknaden. Det er slik vi kan hjelpe best mulig. Og ikke tenk begrensninger. Stiftelsen er aktøren som kan gjøre det umulige mulig. Og det umulige BLE mulig. Vi tar turen tilbake til november i fjor. På den asfalterte plassen bak Lunde videregående skole har barna i langrennsgruppa i Skade rulleskitrening. Terje har blitt lurt til å komme. Han tror det kun er for å bidra til en filminnspilling med idrettslaget. Det ligger et regntungt skylag over Lunde denne kvelden. I lyset fra lyskasterne øver barna på både klassisk teknikk og skøyting. Så kommer Guri fra Stiftelsen inn på plassen. Hun spør om trenerne kan samle barna i en halvsirkel. Ingen aner hva som skal skje. – Hei, jeg heter Guri, og kommer fra Sparebankstiftelsen. Syns dere det er moro med ski eller? Barna svarer i kor. – JAAA! – Syns dere det er litt dumt at det ikke er snø ennå? – JAAA! – Har dere lyst til å gå på ski på snø? – JAAA! – Det er veldig bra, for vi i Stiftelsen har med en overraskelse til dere. Neste år skal dere få lov til å gå på kunstsnø oppe på Sagamoen. Dere får en gave på 5,4 millioner kroner. – WOOOOW! – Det er den største gaven vi noensinne har delt ut! Terje, som har stått i bakgrunnen, klarer ikke holde tårene tilbake. – Dette er helt fantastisk, stotrer han frem, da han mottar sjekken med den magiske summen. Dette rørende øyeblikket er filmet som en del av Stiftelsen sin digitale gavefest for 2020, og kan i sin helhet sees på Stiftelsen sin hjemmeside. Se for øvrig en egen sak om filmen på side 30.

Slik produseres snøen

På Sagamoen er kanonene allerede på plass. Så fort årets snø smelter, og telen forlater jorda, starter grunnarbeidene for infrastrukturen til anlegget. Alt vannet skal tas fra Hauglandstjønna. Nome kommune har allerede dette som reservevannskilde, og har dermed fremføring av vann til en kum ved skytterhuset. Her skal snøproduksjonsanlegget kople seg på med en egen pumpe som skyver vannet opp til varmestua, den såkalte

La dette være et eksempel til etterfølgelse for alle som søker midler fra Stiftelsen

GURI RAMTOFT

Reidarsbu, som ligger ved lysløypa et steinkast på oppsiden fra kummen. Ved Reidarsbu blir det bygget et eget pumpehus. Fra pumpehuset graves det rørgater langs hele traseen. Det etableres kummer for hver 100 meter der en kan kople på kanonene. Når vannet settes på kanonene ligger det kjøleelementer som fryser vannet til snøkrystaller, som kommer ut av en lang rekke små dyser som ligger i kanonåpningen. Store vifter bak på kanonen skaper et enormt lufttrykk som skyter snøen 70 meter bortover. Kanonen står på et dreiehjul, slik at den kan skyte i 360 graders retning. Og ikke nok med det – kanonen fordeler snøen jevnt når den skytes ut, slik at det blir liggende samme mengde snø fra kanonen og 70 meter lengre frem. Siden kanonen skyter 70 meter til begge sider, så kan hver kanon, som for øvrig veier 600 kilo, produsere lengder på 140 meter. Det er på full styrke. Terje har derimot planlagt lengder på 50 meter hver vei når han har prosjektert kummene som kanonene skal koples på. Hver kanon produserer dermed 100 meter med snø. Med fire kanoner i drift produseres dermed 400 meters lengder om gangen.

Hammersmeder og Ibsen-slekt

Helt fra gruve- og jernverksdriften kom i gang i Holla på midten av 1600-tallet, hadde Romnes kirke vært verks- og bruksfolkets gudshus – og gravsted. Og noen gravminner fra fordums tid finnes fortsatt. Mest i øyenfallende er de håndsmidde jernkorsene til minne om hammersmedene i Finsrode-slekten. Dette var håndverkere som innvandret fra Finnskogene i Sverige, og som virket på Ulefoss i flere generasjoner. Det eldste korset, datert 1665, er også det eldste bevarte jernarbeidet fra Holden verket. På Romnes ligger også flere av forfedrene til Henrik Ibsen gravlagt, deriblant Diderik Altenburg og Engebret Bomhoff, henholdsvis forvaltere på Ulefos Saugbrug og Holden Jernværk på 1700-tallet, med sin familie og etterkommere. Men også et annet gravsted ligger skjult i den gamle kirken. Kirketjener Hellek Sannes fra nabogrenda Sannes, kjenner Romneskirken godt, og minnes en historie fra guttedagene. -Jeg var vel omkring åtte år da jeg var sammen med noen her inne. Gulvet var åpnet i forbindelse med at de gamle gulvbordene skulle skiftes ut. Da fikk vi høre at det var folk som var gravlagt under kirken. Det synes vi

Vi fikk høre at det var folk gravlagt under kirken.

HELLEK SANNES

var veldig spennende. Og skummelt, smiler Sannes. Historien som bekreftes i kildene, beretter at kammerråd Andreas Rougtvedt i 1773, fikk murt et gravkammer til sin kone og sine barn under kirken. Selv døde han ”for sent”, 40 år etter, da denne form for gravlegging ikke lengre var tillatt.

Må være minusgrader

Når ønsket snømengde er laget, flyttes kanonene. Understellet på kanonene står på hjul, slik at de kan flyttes med både traktor, firhjuling og snøscooter. Dette betyr at med 5-6 flyttinger, så har en produsert hele løypa på 2,2 kilometer. Da kan løypemaskinen kjøre runden, og vipps, så ligger perfekte skiløyper klare. For at snøkanonene skal fungere skikkelig bør det helst være minus 2 grader. Men om lufta er tørr, så kan det være mildere. Aller best fungerer anlegget i tørt vær og 7 minusgrader. Selve anlegget kan i praksis stå og produsere av seg selv, men av sikkerhetshensyn så kommer det alltid til å være tilsyn mens produksjonen pågår. Og produksjonen – den skal skje på dugnad.

Rimelig i drift

Kostnadene til driften av anlegget er begrenset. På full drift krever anlegget 200 kw/t. Siden en lager en solid såle med 40-50 cm snø pr gang, så vil en i en normal vinter behøve 2-3 runder med snøproduksjon. Kostnadene til selve driften av kanonene beløper seg da til rundt 10-15.000 kroner pr vinter. Terje forteller at de også kommer til å bruke anlegget til å lage akebakker og skileikanlegg i tilknytning til Reidarsbu. – Det er også mulighet for å produsere og magasinere snø, altså produsere store hauger for lagring, men dette er ikke planlagt ennå. Men i både teori og praksis, så kan vi lage snø på vinteren, og legge denne i haug under sagflis og presenning gjennom sommeren. Da kan vi enten lage skiløyper sommerstid, eller være tidlig ute med skiløyper på høsten. Dette ser vi andre destinasjoner gjør, sier Terje.

Et anlegg for hele Nome

Innflytteren fra Oslo har blitt glad i Nome. Og han er et av mange eksempler på driftige ildsjeler, dugnadsarbeidere og ressurspersoner som legger ned utallige timer for fellesskapet i kommunen. Guri Ramtoft trekker likevel frem Terje som unik. – Det som er så fantastisk med akkurat dette prosjektet er at Terje turte å tenke stort. Og bredt. Sagamoen ligger nesten midt i Nome. Dette skal være et felles langrennsanlegg for hele kommunen. Det er lett å se hvilken betydning dette har for rekruttering til langrennssporten, og de barna som deltar på skitrening og onsdagsrenn. Men husk at skiløypene er åpne for alle, og for Stiftelsen var folkehelseperspektivet noe av det viktigste. Så sant vi får kuldegrader, så er alle Nome sine innbyggere sikret skiløyper fra november til påske hvert eneste år. Tenk på det! – Det ligger også et potensial for næringsutvikling her. Tidlige langrennsløyper er ofte mangelvare i Norge, og Nome har her en unik anledning til å skape næring med å legge til rette for lag, klubber og team som ønsker tidlige treningssamlinger på snø, forteller Guri.

- Kan vi hoppe over sommeren?

Terje, helt til slutt – hvordan føles det å være mannen som utløste historiens største gave fra Stiftelsen? – Det er jo ikke bare meg da. Det er styrene og ildsjelene i Skade som i fellesskap de siste årene har beredt grunnen. Men siden du spør, så er jeg jo utrolig takknemlig for at vi har Stiftelsen her i bygdene våre. Dette

Dette hadde ikke vært mulig uten Stiftelsen. Så enkelt er det.

TERJE MOGNES

hadde ikke vært mulig uten. Så enkelt er det. Så håper jeg jo egentlig bare på kuldegrader jeg nå da. Sommeren kan egentlig ikke gå fort nok!

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email

Ved å fortsette å bruke dette nettstedet, samtykker du i bruken av informasjonskapsler i samsvar med vår personvernerklæring & cookie policy.